loven om stiftelser først utviklet i det 12. århundre, fra den tid av korstogene under jurisdiksjonen til Kongen av England. Den «common law» anses eiendommen som en udelelig enhet, slik det hadde vært gjort gjennom Romersk lov og kontinental versjon av sivil lov. Der hvor det virket som «urettferdige» (dvs., urettferdig) å la noen med juridisk tittel hold på det, King ‘ s representant, rikskansler som etablerte Domstolene i Chancery, hadde skjønn å erklære at den virkelige eieren «i egenkapitalen» (dvs. i all rettferdighet) var en annen person. Når en grunneier forlot England for å kjempe i Korstogene, han formidlet eierskap av hans lander i hans fravær for å håndtere boet og betale og motta føydale kontingent, på den forståelse at eierskapet vil bli formidlet tilbake på hans retur. Men Crusaders ofte møtt nektet å overlevere eiendel ved retur., Dessverre for Jorsalfar, engelsk common law ikke kjenner sitt krav. Så langt som Kongens domstoler var opptatt av, landet tilhørte formuesforvalteren, som var under ingen plikt til å returnere den. Jorsalfar hadde ingen juridiske krav. Den misfornøyde Crusader ville da begjæringen kongen, som ville henvise saken til hans Lord Chancellor. Herren Kansler kunne avgjøre en sak i henhold til sin egen samvittighet. På denne tiden, prinsippet om egenkapital ble født., Herren Kansler ville anse det som «skandaløst» at den juridiske eieren kunne gå tilbake på sitt ord og nekte krav til Crusader (den «sanne» eier). Derfor ville han finne i favør av de hjemvendte Crusader. Over tid ble det kjent at Lord Chancellor ‘ s-domstolen (Court of Chancery) ville kontinuerlig gjenkjenne kravet om en retur Crusader. Den juridiske eieren ville holde landet til fordel for den opprinnelige eieren, og ville bli tvunget til å formidle den tilbake til ham når du blir bedt om det. Jorsalfar var «begunstiget» og kjent den «tillitsmann»., Begrepet «bruk av land» ble skapt, og i tiden utviklet seg til det vi nå kjenner som en «stol».
I middelaldersk engelsk tillit lov, settlor var kjent som feoffor til bruker mens vedkommende var kjent som feoffee til bruker og mottaker var kjent som cestui que bruk, eller cestui que tillit.